Hull. Ikke Sigourney Weaver filmen, de i Sidewalk av Life.

Portia Nelson skrev "Autobiography i 5 korte kapitlene" nedenfor.

Kapittel I
jeg går nedover gaten. Det er et dypt hull i fortauet. Jeg faller i. Jeg mistet ... Jeg er hjelpeløs. Det er ikke min feil. Det tar meg alltid til å finne en vei ut.

Kapittel II
Jeg går nedover den samme gaten. Det er et dypt hull i fortauet. Jeg late som jeg ikke ser det. Jeg faller inn igjen. Jeg kan ikke tro at jeg er på samme sted. Men det er ikke min feil. Det tar fortsatt lang tid å komme seg ut.

Kapittel III
Jeg går nedover den samme gaten. Det er et dypt hull i fortauet. Jeg ser det er der. Jeg fortsatt falle i ... det er en vane. Øynene mine er åpne. Jeg vet hvor jeg er. Det er min feil. Jeg får ut umiddelbart.

Kapittel IV
Jeg går nedover den samme gaten. Det er et dypt hull i fortauet. Jeg går rundt den.

Kapittel V
jeg gå ned en annen gate.

End.

Jeg falt ned i hullet. Jeg så det og falt i uansett. Pokker. Jeg antar jeg er på kapittel 2. Du skulle tro at i en alder av 55 ville jeg allerede har avansert til Kapittel 3, men dette er ikke en rase. Det handler om reisen, og vi vet alle at vi ikke egentlig operere i vårt eget tempo uansett. Den store fyren oppe har den kontrollen. Så det er i mitt livs plan at jeg kommer ut av min Kapittel 2 hull, endelig. Jeg var der en svært lang tid og som kommer ut av dette hullet har vært en langsom prosess, som jeg nå forstår er slik det må være.

Jeg har nettopp fullført en bok kalt "Transitions ... Making Sense of Life Changes" av William Bridges. Jeg sverger han skrev denne boken for meg. Jeg har hatt denne boken i lang tid, plukket den opp for femten cent på biblioteket boken salget år siden. (Det var min første bok salg og jeg kjøpte over 100 bøker.) Denne boken har vart gjennom paring ned av mitt personlige bibliotek (jeg innså at jeg aldri kunne lese alle disse bøkene, og jeg donerte de fleste av dem tilbake til det offentlige biblioteket) . Til tross for at jeg ikke ble inspirert til å lese den, holdt det å komme i veien for meg. Det ville dukke opp på denne tabellen eller det, stokkes om, men ikke lest. Endelig en dag jeg plukket den opp og begynte å lese den. Gjort det gjennom de første sidene, og det var ok, men det gjorde ikke snakke med meg. For de neste seks månedene satte den ved siden av meg på min slutt-tabellen. Jeg vil flytte den noen ganger til støv og sendte ballen tilbake. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å plukke den opp for en uke siden med mindre det var ren håpløshet jeg følte, ute etter komfort og svar fra et sted. Men her ya gå, noe jeg plukket den opp, begynte å lese, og som jeg gjorde en lys kom på. Ingen kor av engler, men definitivt et lys. FY SØREN. Dette er hva som skjer med meg. Denne fyren vet. Så det du har det. Det er ingen tilfeldigheter, universet ville ha meg til å lese denne boken, og nå vet jeg hvorfor.

Hull er veien videre. Må gå ned for å gå opp. De sier "to skritt frem ett skritt tilbake" så jeg spør, er det ett skritt tilbake ned i hullet ditt? Portia nevner ikke faller bakover inn i hullet slik at jeg bare kommer til å anta at du kan, fordi det passer med to skritt frem metafor. Uansett, for mitt formål i dag er det egentlig ingen rolle hvor mange skritt frem eller tilbake som du tar, det som teller er hva du gjør når du faller inn i "hullet".

Som jeg nevnte, tror jeg at jeg er på kapittel 2 i Portia er "Autobiography" ovenfor. Jeg bare kommer ut av den dypeste hullet i mitt liv så langt. Jeg sverger jeg kunne lukte kinesisk mat i det hullet. Forteller deg hvor dypt det var. Fryktelig sted, hatet å gå der. Nothing. Ingen steder. Nada. Et sted der du ikke kan fungere skikkelig. Følelser er alt brukket. Du kan ikke tenke. Du kan ikke få kontakt med deg selv eller andre. Livet er håpløs og jeg mistet som tv-show.

Det jeg lærte av Mr. Bridge bok er at veien ut av hullet er å "Let It Be". Sir Paul McCartney visste noe da han skrev denne sangen. Han fikk den. Han visste hva de skal gjøre og hvordan å komme seg ut. Jeg trodde jeg hadde det også før jeg opplevde dette hullet, og innså at jeg ikke var helt som utviklet seg som jeg trodde. Du mister ditt resonnement i hullet. Jeg fikk det nå Sir Paul. Bare "Let it Be" folk. Du må gå tilbake til ingenting til å bli noe nytt. Go "Down in the Hole" (Alice in Chains) og "Let it Be» (The Beatles). Så en dag du vil være som Phoenix stiger ut av asken. Reborn.

Les boka hvis du føler at du er i et hull. Det kan være den stigen som du har vært snubler rundt i mørket på jakt etter. Det var for meg. Takk William Bridges

Disclaimer:. Jeg er på ingen måte forbundet med Mr. Bridges. Jeg er bare en jente som leser en bok og nå ønsker å hjelpe andre mennesker i hennes situasjon komme seg ut i live
.