Ombord i afrikanske Star

Etter å ha jobbet med boken i mer enn et tiår, ble Haley fast - og desperat

Jeg bare elsker å komme seg ut i havet. Du er virkelig ute, tenker på måter du ikke har tenkt før. Den beste å skrive jeg noensinne muligens kunne gjøre var etter den Digest hjalp meg dra til Afrika og Europa, og jeg var ikke kjent, og jeg kunne bare ta meg tid og ingen ble trykke meg. Gud, jeg vet ikke hvor lang tid det tok meg. Jeg jobbet sakte, sakte. Da jeg hadde gjort alle undersøkelser, ni år, arbeider i mellom gjør artikler for andre magasiner, var jeg klar til å skrive. Jeg visste ikke hvor du skal dra, visste ikke hva jeg skal gjøre. Jeg visste at jeg hadde en monumental oppgave. Og jeg fikk på et lasteskip. Jeg gikk fra Long Beach, California, helt rundt Sør-Amerika og tilbake til Long Beach. Det var 91 dager.

Det er noe med et skip. Vanligvis går jeg ut på fraktskip, lasteskip. (Jeg ville ikke bli fanget på et rutefly. Hvordan kan du skrive med 800 mennesker danser?) Men fraktskip bære maksimalt 12 personer, og de har en tendens til å være veldig rolige mennesker.
Jeg jobber mine viktigste timer fra ca 10:30 på kvelden før daggry. Verden er ditt på det punktet. De fleste alle passasjerene sover.

Jeg hadde skrevet fra fødselen av Kunta Kinte gjennom sin fangst. Og jeg hadde fått det til en vane å snakke med karakter. Jeg visste Kunta. Jeg visste alt om Kunta. Jeg visste hva han skulle gjøre. Hva han hadde gjort. Alt. Og så jeg ville snakke med ham. Og jeg hadde blitt så knyttet til ham at jeg visste at nå måtte jeg sette ham i slaveskipet og bringe ham over havet. Det var den neste delen av boken. Og jeg bare virkelig kunne ikke helt få meg til å skrive det.

Jeg var i San Francisco. Jeg skrev ca 40 sider og du delvis den ut. Når du skriver godt, er det ikke et spørsmål så mye av hva du vil si, det er et spørsmål om følelse. Føles det som om du ønsker det å føle? Følelsen begynner å komme inn et sted rundt om den fjerde omskriving.

jeg skrev, to ganger mer, ca 40 sider og kastet den ut. Og jeg skjønte hva min bry var: Jeg kunne ikke få meg til å føle at jeg var opp til å skrive om Kunta Kinte i at slaveskipet og meg i en høy stige leilighet. Jeg måtte komme nærmere Kunta. Jeg hadde kjørt ut av pengene mine på The Digest, liggende så mange ganger om når jeg er ferdig så jeg kunne ikke be om noe mer. Jeg vet ikke hvor jeg fikk pengene fra. Jeg dro til Afrika. Sett ut ordet jeg ønsket å få et skip som kommer fra Afrika til Florida. Jeg ønsket bare å simulere overfarten.

Jeg gikk ned til Liberia, og jeg fikk på et fraktskip som heter passende nok den afrikanske Star. Hun hadde med seg en delvis last av rågummi i baller. Og jeg fikk på som passasjer. Jeg kunne ikke fortelle kapteinen eller styrmannen hva jeg ønsket å gjøre fordi de ikke kunne tillate meg å gjøre det.

Men jeg fant en hold som var omtrent en tredjedel full av last, og det var en entryway inn i den med en metall stige ned til bunnen av lasterommet. Nede i det de hadde en lang, bred, tykk stykke grovt saget tømmer. De kalte det mellomlegget. Det er brukt mellom last for å holde den fra å forflytte seg i grov sjø.

Etter middagen den første kvelden, gjorde jeg min vei ned til dette hold. Jeg hadde en liten lomme lys. Jeg tok av meg klærne til undertøyet mitt og la seg ned på ryggen på denne stykke mellomlegget. Jeg forestilte jeg Kunta Kinte. Jeg lå der og jeg fikk kald og kaldere. Ingenting virket å komme bortsett fra hvor latterlig det var at jeg gjorde dette. Ved morgen hadde jeg en fryktelig kaldt. Jeg gikk opp igjen. Og neste kveld jeg det gjør det samme.

Vel, den tredje natten da jeg forlot middagsbordet, jeg kunne ikke få meg til å gå ned igjen i det hold. Jeg følte meg så elendig. Jeg tror ikke jeg noen gang følte meg ganske så ille. Og i stedet for å gå ned i lasterommet, gikk jeg til akterenden av skipet. Og jeg står der oppe med hendene mine på jernbane og ser ned der propellene blir banket opp dette hvitt skum. Og i skummet er små lysende grønne phosphorescences. På sjøen vil du se at mye. Og jeg står der ser på det, og plutselig så det ut som alle mine problemer bare kom på meg. Jeg skylder alle jeg kjente. Alle var på mitt tilfelle. Hvorfor ikke ferdig med denne tåpelige ting? Du burde ikke gjøre det i første omgang, å skrive om svart slektsforskning. Det er sprøtt.

Jeg var bare helt elendig. Føler ikke at jeg hadde en venn i verden. Og så en tanke kom til meg som var oppsiktsvekkende. Det var ikke skremmende. Det var bare oppsiktsvekkende. Jeg tenkte for meg selv, Hei, det er en kur for alt dette. Du trenger ikke å gå gjennom alt dette rotet. Alt jeg måtte gjøre var trinn gjennom skinnen og dråpe i havet.

Når å ha tenkt det, begynte jeg å føle meg ganske bra om det. Jeg tror jeg var et halvt sekund før slippe i havet. Fin, som ville ta vare på den. Du vil ikke skylder noen noe. Til helvete med utgivere og redaktører.

Og jeg begynte å høre stemmer. De var ikke skingrende. De var bare ¨å. Og jeg visste noe hver og en av dem. Og de sa ting som: Nei, ikke gjør det. Nei, du gjør det beste du kan. Du bare holde det gående.

Og jeg visste nøyaktig hvem de var. De var bestemor, Chicken George, Kunta Kinte. De var min fetter, Georgia, som bodde i Kansas City og hadde gått bort. De var alle disse menneskene som jeg hadde vært å skrive om. De snakket til meg. Det var som i en drøm.

Jeg husker kjempe meg løs fra det rail, snu seg rundt, og jeg gikk scuttling som en krabbe opp over luken. Og til slutt gjorde jeg min vei tilbake til min lille lugaren og slo ned, med hodet først, ansiktet først, magen først på brisken, og jeg gråt tørr. Jeg gråt mer jeg gjette enn jeg har grått siden jeg var fire år gammel.

Og det var rundt midnatt da jeg slags fikk meg sammen. Så fikk jeg opp, og følelsen var du har blitt vurdert, og har vært prøvd og du har blitt godkjent av alle dem som gikk foran. Så sett i gang. Og så gikk jeg ned i lasterommet. Jeg hadde en forferdelig hode kaldt, influensa-ish lignende. Jeg hadde med meg en lang gul tablett og noen blyanter. Denne gangen jeg ikke ta mine klær av som jeg hadde gjort. Jeg holdt dem på fordi jeg hadde en så dårlig kaldt. Jeg la meg ned på stykke tømmer.

Nå Kunta Kinte ble liggende i denne posisjonen på en hylle i skipet, Herren Ligonier. Hun hadde forlatt Gambia River, 5. juli 1767. Hun seilte to måneder, tre uker og to dager. Destination Annapolis, Maryland. Og han lå der. Og andre var der inne med ham som han kjente. Og hva ville han tro?

Hva ville være noen av de tingene de ville si? Og når de ville komme til meg i mørket, vil jeg skrive. Og det var slik jeg gjorde hver kveld, bare ti netter. Derfra til Florida. Jeg husker farende gjennom den store, store Miami Airport. Fløy tilbake til San Francisco. Fikk med en lege, og han slags lappet meg opp.

Jeg satte meg ned med de lange gule tabletter og transkribert. Og jeg begynte å skrive kapittelet i Roots hvor Kunta Kinte krysset havet i et slaveskip. Det var trolig den mest følelsesmessige opplevelsen jeg hadde i hele greia.

Kom rundt 1:30 om morgenen, har du jobbet siden 10.30, og bestemmer du kommer til å ta en liten pause . Så du får opp og du går opp på dekk. Og du legger hånden på toppen rail, foten på bunnskinnen, og du ser opp. Den første mest slående er, mann, du ser opp og det er himmelske objekter som du aldri har sett dem før. Du finner deg selv å se på planeter til sjøs. Og hva du begynner å innse, at du aldri har sett klar luft før. I noen breddegrader, ned fra Vest-Afrika, Sør-Amerika, på natten av en fullmåne, det er tider du kommer inn i en illusjon - om du bare kunne strekke litt lenger du føler at du kan ta på den. Og du er der ute blant alle Gods hvelvingen og deretter du står og du føler gjennom sjelen til skoen en fin vibrasjon og du innser at er man på jobb. Det er en enorm diesel turbin, 35 fot ned under vann kjører dette skipet som en liten øy gjennom vannet. Fortsatt står der, nå du begynner å høre en svak hvesende lyd. Du skjønner det er på skipet skjære gjennom motstanden i havet. Med alt som skjer, føler disse menneske ting og se Guds ting, det er omtrent så nær hellig som du kommer til å noen gang komme

Redigert fra et foredrag på Reader &'; s. Digest, 10 oktober 1991 , fire måneder før Alex Haley &'; s død

Utdrag fra boken Alex Haley: The Man Who Spores America &'; s Roots av Alex Haley. Copyright © 2007 Leserens Digest Association, Inc. Utgitt av Leserens Digest Association, Inc ; April 2007; $ 17.95US; .. 978-0-7621-0885-5