Child Abuse: Når skal vi gjøre unna med dette nasjonal anerkjennelse

April er National Child Abuse Prevention Month. Vi tar en dag å huske mødre og fedre, de som ga sitt liv for dette landet, ble signeringen av Uavhengighetserklæringen, en mann som ga sitt liv i navnet sivile rettigheter, og dagen Kristus født. Jeg har ofte lurt på hvor mange barn som har måttet bli neglisjert, slo rundt eller seksuelt krenket for å utpeke en hel måned til forebygging. Hva sier det om et samfunn som er mer opptatt av sin økonomiske sjekkhefte enn mishandling av sine barn? Er de noe relatert? Jeg har ikke svarene, men bare flere spørsmål som, Hvordan skjedde dette? Og hva kan vi gjøre for å utrydde den helt slik april kan bli utpekt National Something Else måned?

Fokus for måneden er på barn, men jeg lurer på hvor mange vokst barn for overgrep blir husket? De er de tause ofre som har stappet ned eller sugd opp minnene fordi det er det beste de kunne gjøre. Det er anslått er det 60 millioner overlevende fra barndommen seksuelle overgrep i USA Do de tar del i aktivitetene til National Child Abuse Prevention Month? Jeg vet jeg ikke.

I Finding Grace (St. Martins Press, mars 2009) forholder jeg kort (jeg ikke ønsker boken å være tung med overgrep så det er henvist til første kapittel) min seksuelle overgrep av en nabo da jeg var fem eller seks år gammel. Ingen rushed gjennom døren for å redde meg, gjorde veggene ikke falle av eller gulvet sluke hva som foregikk på soverommet som falleferdig gård. Det bare skjedde. Perioden. Jeg visste at det som hadde skjedd med meg var galt, og at jeg aldri skal snakke om det. Det gjorde jeg ikke. Noen gang. Det er bare aldri en god tid for å få opp misbruk. Hvem ønsker å slippe at egg på et middagsselskap? Jeg hadde ikke satt ut for å holde hemmeligheter, men skam er en stor motivator. I mange år trodde jeg at det som skjedde var min feil: Jeg skal ikke ha vært å spille hide-n-go-søker i huset, jeg aldri burde ha gått ovenpå, jeg burde ha kjempet hardere eller skrek høyere. Rundt og rundt jeg gikk til jeg overbevist meg selv om at jeg var den i feil.

Da jeg begynte å skrive oftere begynte jeg å få forespørsler om foredrag. I små samlinger vil jeg snakke om overgrep som en del av min reise. Dette fortsatte i et par år, og da ble jeg invitert til å tale på en konferanse med 14.000 personer til stede. "Vil du snakke om overgrep?" Min mann spurte uker før planlagt hendelse. Jeg forsikret ham om at jeg ikke ville ta det opp.

"Det vil være for mange mennesker,» sa jeg. "Ingen ønsker å høre om det."

"Jeg tror du tar feil," sa han. "Tror du ikke prosentandelen av personer på denne konferansen som har blitt utsatt for overgrep er ganske høy?" Jeg trakk på skuldrene, som virket som en perfekt godt svar til meg. "Det er ikke et svar han sa."

På dagen var jeg flyr ut jeg tok barnas til min svigerfamilie huset tvers av byen. Jeg kom hjem og kastet mine bøker, notater og datamaskin i ryggsekken min og innså at jeg hadde tretti minutter å drepe før avreise. Siden alt var pakket og huset var ren jeg skrudde på tv midt på dagen (en sjelden prestasjon for foreldre til små. Vanligvis jeg kan fange hver tiende ord eller så, og må ringe en venn for å fylle ut resten. "Hva sa Dr. Oz si om bæsj?") The Oprah Show var halvveis gjennom, og hun ble intervjuet en ung jente i Afrika som hadde gjentatte ganger blitt voldtatt av sin far. Ifølge Verdensbanken, skjer en sex kriminalitet hver tjue sekunder i Afrika. Har Afrika har nasjonal barnemishandling forebygging måned? Hvis de gjorde det, ville det gjøre en forskjell? I dette landet alene i 2006, ble det rapportert 6 millioner tilfeller av barnemishandling til barnevernet. Hvor mange saker ble ikke rapportert?

Tårene strømmet ned jentene ansikt på TV og øynene mine fylt. Jeg kan ikke huske nøyaktig de ordene, men Oprah sa noe sånt som: «Hvorfor gråter du?" Jenta kunne ikke svare. "Tror du dette var din feil?" Spurte Oprah. Jenta nikket og tårene strømmet over hennes kinn. Hjertet mitt sank. Gud kan være veldig slitsom til tider. Først min mann og nå Oprah! Jeg fikk ut min datamaskin og begynte å skrive.

Når det var på tide å dra til flyplassen min mann spurte: "Hva er det du gjør? Vi trenger å forlate."

"Endre min snakke, »sa jeg. Jeg slår av datamaskinen og sette den inni ryggsekken min, kaster den over skulderen min. "Jeg snakker om overgrep."

Min mann fanget en koffert og fulgte etter meg. "Hva ombestemt deg?"

"Oprah", sa jeg, gikk ut døren.

"Oprah !?" Han ropte etter meg. "Siden når du snakker til henne?"

I så kort femten minutters segment jeg omarbeidet hele talen min og presenterte det foran de 14.000 menneskene og den unge jenta økt min motivasjon i å skrive Finding Grace. Når jeg ferdig med å tale den dagen folk løp opp til meg i korridorene. De er alle så forskjellige, men deres kommentarer var det samme: «Det som skjedde med meg." De var tause ofre som hadde holdt sine hemmeligheter lenge nok. En ung mor sa at hennes datter hadde blitt forulempet, men hun visste ikke hva jeg skal si eller gjøre.

"Fortell henne at det er ikke hennes feil,» sa jeg. "Så fortell henne igjen fordi hun ikke vil tro deg. Og så fortelle henne igjen fordi hun fortsatt ikke vil tro deg."

Jeg møtte nylig en seksti år gammel kvinne som hadde lest Finding Grace. Hun tok tak i meg og hvisket: «Jeg er din første kapittel." Hun hadde aldri sagt et ord om misbruk henne i over femti år, så ingen noensinne hadde sjansen til å fortelle henne det ikke var hennes feil.

I denne National Child Abuse Prevention Month jeg si til alle vokst stille ofrene: Det var ikke din feil. Det er ikke din skam å bære. Du gjorde ikke noe galt. Det tok meg lang tid å innse det. Kanskje hvis flere av oss er klar over det kan vi bruke våre stemmer i forebygging og for å fremme helbredelse. Og kanskje en dag april vil være National Chocolate Chip Cookie måned i stedet. La oss håpe
.